Slik legger vi kameraene: fra skisse til siktlinje i intervjusettet

Når kursdeltakerne spør hvor de skal begynne, svarer jeg alltid det samme: tegn gulvet først. Før du tenker på objektiv eller stativ, trenger du en enkel plan sett ovenfra, med målene på rommet, plasseringen av de to stolene og et omtrent riktig mål på avstanden mellom dem. Jeg bruker ruteark og blyant, og så lite som mulig annet.

Kameraet kommer inn som en liten trekant på planen. Det er ikke noen presis markering, bare et utgangspunkt vi kan flytte på. Poenget er å se tidlig hva som skjer med bildet når stolene dreies ti grader, eller når gjesten rykker nærmere veggen. Slike endringer koster ingenting på papiret og mye tid i et ferdig oppsatt sett.

Hver deltaker i kurset gjør dette med sitt eget rom. Noen har en stue, andre et kontor eller et lite lokale de leier. Skissen blir uansett lik i oppbygging, og den gir oss et felles språk når vi går gjennom oppgavene sammen.

• Mål rommet og tegn det i riktig målestokk
• Merk stoler, bord og dører først
• Sett kameraet inn som en flyttbar trekant

En siktlinje er den rette linjen fra kameraets linse til det den skal fange. På skissen tegner jeg den som en strek, og så tegner jeg to streker til som viser kanten av bildefeltet. Mellom dem ligger alt som havner i bildet, og utenfor ligger alt som ikke gjør det. Det høres enkelt ut, men mange oppdager først nå at en dør, en stikkontakt eller et vindu står midt i utsnittet.

Jeg ber deltakerne gå gjennom bildefeltet strek for strek og spørre seg hva hver ting bak gjesten gjør der. Hvis svaret er at den ikke gjør noe, flyttes den eller skjules. Hvis den støtter temaet, kan den bli stående. Denne øvelsen tar kanskje tyve minutter, og den sparer mange timer med omrigging senere.

En liten detalj som ofte glemmes er at siktlinjen også går motsatt vei. Hvis kameraet ser gjesten, ser gjesten også kameraet, og det påvirker hvor den fester blikket mens den snakker.

Øyekontakt er det som skiller en samtale fra to personer som leser opp svar til hver sin linse. I planleggingen handler det om vinkelen mellom stolene og hvor kameraet står i forhold til dem. Står kameraet for langt til siden, ser begge ut som om de snakker forbi hverandre. Står det for nær programlederens skulder, føles bildet av gjesten flatt.

Jeg foreslår ofte at kameraet plasseres litt bak og til siden for den som stiller spørsmålene, slik at gjesten ser mot programlederen og samtidig litt mot linsen. Det er ikke en regel, men et sted å starte. Deltakerne prøver det på skissen og flytter kameraet til de finner en vinkel som passer rommet og samtalen.

Vi snakker også om hva programlederen gjør med blikket når notatene ligger på bordet. Et notatark plassert lavt og til siden gjør at blikket faller naturlig tilbake til gjesten, og det ser rolig ut i bildet.

• Stolene vinkles lett mot hverandre
• Kameraet står litt bak og til siden for programlederen
• Notater legges lavt, ikke foran ansiktet

Mange nybegynnere antar at to kameraer er bedre enn ett. I kurset ser vi nøkternt på hva hver løsning krever. Med ett kamera har du en fast vinkel som er enkel å planlegge, men som gir lite variasjon. Med to kameraer får du vekslende bilder, men du må tenke på at kameraene ikke skal se hverandre og at begge siktlinjene skal være rene.

Jeg ber deltakerne tegne begge løsningene for samme rom. Ofte oppdager de at to kameraer krever mer plass bak stolene enn de har, eller at ekstra utstyr tar fokus fra samtalen. Da blir ett godt plassert kamera det riktige valget, og det er helt greit.

Poenget med øvelsen er ikke å anbefale mer utstyr, men å se hva rommet faktisk tåler. En skisse som viser dette tydelig, gjør beslutningen enkel.

Når planen først står, handler det meste om små grep. Kamerahøyden bør ligge omtrent ved øyehøyde når begge sitter, ikke på stående høyde. Et kamera som ser litt ned på gjesten gir en annen stemning enn ett som ser rett på. Vi tegner sideriss, som viser høyder, ved siden av gulvplanen, og det er en vane jeg ønsker at alle tar med seg.

Avstanden mellom kamera og gjest bestemmer også hvor mye av rommet som kommer med. Stå lenger unna, og du får mer bakgrunn. Kom nærmere, og ansiktet fyller bildet. Ingen av delene er galt, men valget bør være bevisst.

Til slutt ser vi på det praktiske: hvor kablene går, om stativet står i veien for noen som skal reise seg, og om det er plass til å gå forbi uten å støte borti noe. Slike detaljer lages på skissen først.

• Kamerahøyde omtrent ved øyehøyde i sittende stilling
• Tegn sideriss i tillegg til gulvplanen
• Planlegg kabelveier og gangareal

Modulen om kameravinkler består av korte oppgaver som bygger på hverandre. Deltakerne starter med en gulvplan, tegner siktlinjer, vurderer øyekontakt og ender med en samlet skisse som de kan ta med seg når de skal bygge settet. Ingen av oppgavene krever dyrt utstyr, og du trenger ingen tidligere erfaring.

Jeg gir tilbakemelding på det som er tegnet, ikke på hvor pent det er tegnet. En rotete skisse som viser riktige valg er mer verdt enn en pen skisse som overser et vindu. Det er også lov å tegne om flere ganger, og de fleste gjør det.

Målet er at du etter modulen kan se et rom og raskt forestille deg hvor kameraet bør stå, og hvorfor.