Verktøyene vi bruker for å gjøre intervjusettet behagelig å sitte i

Når jeg går gjennom et sett med kursdeltakerne, begynner jeg sjelden med bilder av ferdige studioer. Jeg begynner med et måleband, en blyant og en blokk. Komfort er nemlig et spørsmål om centimeter før det er et spørsmål om smak, og de fleste feil jeg ser skyldes at ingen har målt.

De tre målene jeg alltid ber deltakerne ta, er sittehøyde, avstand mellom stolene og avstand fra stol til bord. Sittehøyden bør gi føttene fast kontakt med gulvet, og kneet bør ligge omtrent i rett vinkel. Er stolen for høy, begynner folk å vippe og skifte stilling etter ti minutter, og lyden fanger opp hvert knirk.

Avstanden mellom stolene avgjør hvor naturlig samtalen blir. Står de for langt fra hverandre, må begge heve stemmen og lene seg fram. Står de for tett, blir det en uvant nærhet som gjesten merker med en gang. Vi tegner målene inn på planskissen i modulen, slik at de følger oppsettet videre.

• Føttene i gulvet, kneet omtrent i rett vinkel
• Armlener som ikke presser skuldrene opp
• Et fast mål for avstand mellom stolene, notert på skissen

Den mest pålitelige metoden vi har, er også den enkleste. Sett to personer i de stolene du vurderer, og la dem snakke sammen i en halv time uten kamera. Etterpå spør du hvor det kjentes ubehagelig. Svarene er ofte overraskende konkrete: ryggen, nakken, en armlene som sto i veien.

Jeg anbefaler at deltakerne prøver stolene med ulike personer. En kort gjest og en høy programleder trenger ikke de samme tingene, og et sett som bare passer en kroppsstørrelse, fungerer dårlig når gjestene skifter. Tenk gjerne på en stol med justerbar høyde eller en pute som kan fjernes.

Vær også oppmerksom på stoffet. Glatte materialer får folk til å skli, grove stoffer lager lyd mot klær, og mørke stoffer kan bli varme under lamper. Dette er ting du bare oppdager ved å sitte i stolen over tid, ikke ved å se på et produktbilde.

• Test med både en høy og en lavere person
• Sjekk at stolen ikke knirker eller vrir seg ved bevegelse

Et intervjusett blir fort varmere enn man tror. Lamper, utstyr og mennesker i ro avgir varme, og etter tjue minutter kan rommet kjennes helt annerledes ut enn da du startet. Jeg bruker et enkelt romtermometer og noterer temperaturen ved start og etter en times opptak, slik at det blir tall å forholde seg til.

Målet er ikke en bestemt gradstall, men at ingen begynner å tørke panna eller trekke jakka tettere rundt seg. Mange pleier å sette en liten vifte eller et åpent vindu utenfor bildet, og skru den av når opptaket starter, hvis den lager lyd. En avtale om en kort pause ved behov gjør mer enn mange tekniske grep.

Lyset skal også kjennes behagelig. Sterke lamper rett mot ansiktet får gjesten til å myke øynene og virke anspent. Vi øver på å plassere lysene litt til siden og høyere opp, og på å bruke dimmer slik at lyset kan tilpasses personen som sitter der.

• Termometer ved start og etter en times opptak
• Lamper til siden og over øyehøyde, helst med dimmer

Lyd handler om komfort på to måter. Den må være god nok til at samtalen kan høres, og rommet må være stille nok til at deltakerne slapper av. Jeg ber alltid deltakerne stå stille i settet i et halvt minutt og bare lytte: ventilasjon, kjøleskap, trafikk, trapper. Det du hører da, kommer også på opptaket.

Deretter tester vi mikrofonplassering. En mikrofon som står i veien for blikket, gjør at folk automatisk lener seg til siden. En mikrofon som står for langt unna, får dem til å lene seg inn og bli stive i ryggen. Plasser den slik at ingen trenger å tenke på den, og merk plasseringen på gulvet eller bordet.

Myke flater hjelper mer enn folk tror. Et teppe, en gardin eller et bokhylleparti bak kameraet tar bort mye av ekkoet, og gjør at stemmene kan senkes til et normalt nivå. En samtale som føles stille og rolig, blir ofte også en bedre samtale.

• Stå stille i settet i 30 sekunder og noter alle lyder
• Mikrofon plassert utenfor naturlig blikklinje

Den delen deltakerne oftest hopper over, er pausene. Likevel er det her mye av forskjellen på en god og en dårlig opptaksdag ligger. Jeg anbefaler å sette opp en enkel plan på forhånd: hvor lenge man tar opp før en kort pause, og hvem som gir signalet når noen trenger det.

Vann bør stå innen rekkevidde, men ikke så nær at glasset kan velte over utstyr. Et lite sidebord eller en hylle ved stolen løser det. Vi tegner det inn på planen slik at det ikke blir en improvisasjon på opptaksdagen. Tørre lepper og tørr hals hører man i mikrofonen.

Jeg minner også om gjesten. Programlederen kjenner settet, men gjesten kommer ofte inn i et rom med lamper, kabler og kameraer. Et par minutter før opptak der man viser hvor man sitter, hvor man ser, og at man kan be om pause, gjør at samtalen starter roligere og varer lenger.

• Avtalt signal for pause som begge kjenner
• Vann og et lite bord utenfor kamerabildet

I modulen ender alt dette i et enkelt ark som deltakerne fyller ut for sitt eget sett. Det har plass til mål, temperaturnotater, resultater fra stolprøven og lydtesten, og pauseplanen. Poenget er at komfort ikke skal være en følelse du håper på, men noe du har sjekket punkt for punkt.

Arket brukes før hvert nytt opptak, ikke bare første gang. Et sett endrer seg: nye stoler, en ny lampe, en gjest med andre behov. Når du kjører gjennom de samme spørsmålene igjen, oppdager du små ting før de blir et problem midt i en samtale.

De fleste deltakere sier at arket tar under en halv time å fylle ut, og at det sparer dem for omopptak. Det er ikke noe magisk ved det, bare en vane som holder oppmerksomheten på menneskene i stolene.

• Mål, temperatur, stolprøve, lydtest og pauseplan på ett ark
• Gå gjennom arket på nytt hver gang noe endres